|
De
vakreste hestene
Jeg
er alltid redd du ikke elsker meg
Hver gang du er trøtt
Hver gang svaien i ryggen din er som på en sliten hest
Frykter jeg at det er jeg som har kjørt deg for hardt
Jeg
pleier nok å glemme hvor sterk du er,
hvor mye muskelkraft som ligger i hver bevegelse
Helt fra staheten i overarmene dine
når du elter blekhvitt brød mot kjøkkenbenken
Til sommerfuglkyssene som faller mot kinnene dine
når du blunker langsomt sent på kvelden.
Det er du som kan bære mest
Løfte tyngst
Og løpe lengst
Du
har holdt hodet mitt i hendene hele livet
Helt fra skallen var myk
og gav etter for fingrene dine
Nå er hodet mitt for tungt til å holdes
Men jeg kan lene det
mot skulderen din
De tryggeste skuldrene jeg vet
*
De ville hestene løper
Svetten ligger blank på flankene deres
De snakker i lavmælte prust fra strupen
De
vakreste hestene
legger mulen tillitsfullt i halsgropen din
når de er tilfreds
Lar deg begrave frosne hender
dypt i ragget sitt
på kalde vinterdager
Noen av dem
Kan kjenne igjen mennesket sitt på ganglaget
*
Du veit jeg drømmer
Jeg holder mitt eget hode,
jeg er ingen folunge lenger
Men kan fremdeles trenge et par sterke never
til å ta i et tak
*
Unnskyld hvis jeg holder deg våken om natta
Hører du også hover i flukt
Slå mot bakken?
Marianne Håheim, Jølster, 14 år
|
