 |
|
Tyveriet
-
Ro i retten! Sa dommeren og alle satte seg lydig ned. Vil de
begynne herr. Olsen?
- Ja, takk ærede dommer. Nå, frøken Stenseth fortell oss
akkurat hva som hendte fra de kom inn i museet til de løp ut igjen.
- Javel, jeg hadde sett bilder av den fantastiske diamanten helt siden
jeg var liten , og har alltid vært betatt av den. Jeg måtte ikke komme
for sent, kunne ikke. Kom akkurat tidsnok til å bli med på den siste
omvisningen. Det var en vidunderlig samling av edelsteiner som lå der,
så fristene på fløyel puter. Omvisningen varte ikke lenge. Når
vi skulle ut igjen gjemte jeg meg under et bord. Jeg krøp frem, men
akkurat da kom det en vakt forbi. Jeg grep det jeg hadde for hånd og
dro opp en flaske vin jeg hadde kjøpt tidligere på dagen. Jeg smelte
til og traff midt i blinken, bakhodet. Party! Hørte jeg min egen stemme
rope og ble vettskremt. Satt i en stol en halvtime før jeg turde røre
meg igjen. Ropet hadde gitt sånn ekkel gjenlyd i det tomme lokalet. Jeg
listet meg bort til døren, som førte til steinene. Men, det var låst.
Åååå skrek jeg fortvilet og rev meg i håret. Au, det gjorde vondt,
hadde hendene fulle av lyst askeblondt hår. Gikk stille tilbake til den
livløse vakten, som begynt å røre på seg. Å nei, tenkte jeg og grep
en stol som jeg dengte i hodet på ham. Lirket nøkkelen ut av lommen så
jeg fikk låst opp. Nydelig, sa jeg for meg selv når jeg gikk der inne,
nydelig. Alle steinene smilte glitrende til meg og de fine fløyel
putene gjorde dem enda penere.
- Hold deg til saken frøken Stenseth, sa dommeren barskt.
- Javel.
- Det var enkelt, bare å løfte av glasset å ta den ut. Ingen alarmer
eller noenting. Jeg puttet den oppi veska, men det var ikke nok. Jeg
sang for meg selv der jeg gikk og plukket noen av de
fineste. Tok med noen fløyel puter også som jeg kunne ha. Men jeg
kunne ikke la noen bli igjen. Kunne ikke la dem bli igjen hos de kalde
folkene som stelte dem, hos meg skulle de i hvertfall få godt stell. Så
jeg tok med dem alle. Men det var ikke så god plass i vesken min når
jeg måtte ha med alle fløyel putene også. Hva skal jeg gjøre, tenkte
jeg. Selvfølgelig, jeg begynte å putte inn puter under skjorta
og i buksa. Jeg så nedover meg selv og tenkte: jeg må søren meg
slanke meg snart, begynner å ese ut overalt nå. Må være all den Mc
Donalds maten. Så gikk jeg ut da, men vakten hadde stukket av. Det
eneste igjen var en blod flekk på gulvet. Det eneste jeg kunne tenke på
da var å få mine nydelige steiner hjem, til sikkerheten. Jeg løp ut
men der var det en skare politi og politibiler. Jeg datt, men en av
steinene fikk jeg reddet før jeg besvimte.
- Jaha, og hvor gjorde du så av den steinen da?
- Protest! Irrelevant.
- Avvist! Vær så snill å svare frøken Stenseth.
- Jeg, jeg spiste den…
- Ro i retten, skrek dommeren for å bli hørt.
- Forsett, herr Olsen.
- Takk. Har steinen kommet ” ut” på naturlig vis?
- Jeg har ikke bæsjet den ut, hvis det er det du mener.
- Nehei. Nå er jeg ferdig ærede dommer.
- Vil retter komme til en kjennelse!
- Juryen finner tiltalte frøken Stenseth………skyldig
for å ha begått frekt tyveri og stygt overgrep på en vaktmann.
Tiltalte får herved 4 års fengsel for tyveri av
andres eiendom og overfall på vaktmann. Men på grunn av psykiske
lidelse, forårsaket av et traumatisk hendelse som barn, blir hun
innlagt på et mental sykehus.
Helene
Thygesen, 14 år
|