 |
|
To som elsker hverandre, del 1
Det var
den siste søndagen i januar. Sola var så vidt synlig mellom fjellene.
Hun snudde seg i senga, beundra stilt mannen som lå og sov. Han
var hennes barns far, bestevenn, kjæreste og ektemann. Hjertet
dunket fort og hardt, hun elsket ham så det gjorde vondt.
Hans gylne, nakne hud. Håret som en gang var svart. Alt
var så pent. Hun krøp tett inntil ham, nå som
mange ganger før. De mørkebrune, skinnende øyna
smilte mot henne, søvnen hadde sluppet taket i den aldrende kroppen.
Han la hånda mot halsen hennes og dro fingrene forsiktig
nedover, det ble en stripe i huden, som et søkk, hun lå helt stille og
lot ham gjøre det. Han kjente rykkene, hjertets
støt som forplantet seg videre i ham, et øyeblikk var de en sirkel, en
sluttet krets, i samme, blodige rytme. Han la
merke til noen grå hårstrå i nakken hennes, som om de hadde visnet.
Hun var like vakker. Han ble ikke lei seg av å se på henne.
”Du begynner å bli grå i håret. Visste du det?”
Hun svarte ikke. Alt de hørte var den hvinte vinden utenfra.
”Det kler deg.”, sa han.
”Takk. Hva er det egentlig du prøver å si?”
Han trakk på skuldrene. Spørsmålet var feil. Hun skulle ikke spurt om
hva han prøvde å si, men hva han prøvde å oppnå med det han sa. Alt
var et spørsmål om metode.
”Fryser du?” spurte han.
”Nei, hvordan det?”
”Huden di er nuppete, nærmest blå.”
Han la dyna rundt henne.
”Det er noe jeg alltid har lurt på”, sa hun.
”Ja?” Han beundra henne i lyset fra nattbordslampa, utålmodig,
nesten lykkelig. Og likevel redd.
Kanskje kunne han svare henne nå, si det som var nødvendig, men som
han ikke hadde funnet ord for, alt som ikke lot seg forme i setninger,
som glapp unna, uhåndbegripelig.
”Elsker du meg?” Han lente seg bakover og lo stille.
”Selvfølgelig elsker jeg deg. Det trodde jeg faktisk du visste.”
”Nå var du ærlig.”
”Den som bare ljuger er ærlig en gang iblant.”
Fingrene hans gled ned langs halsen og hun kunne tydelig se pulsåren
som banket der, en stram, blå snor under huden.
”Hva er det du pønsker på? Jeg vet det er noe. Du kan ikke vri deg
unna.”
”Pønsker på noe. Jeg? Hvorfor skulle jeg pønske på noe?”
Han smilte lurt. Hendene hans smøg seg rundt midja hennes. Den var ikke
den samme, smale, etter tre barnefødsler, men den tanken streifet ham
ikke en gang. De så ømt på hverandre. Hun
hadde savna det, disse spesielle stundene som de ikke delte med andre.
Han ruska henne i håret.
”Nå ødelegger du bare.”
”Hva da?”
”Sveisen, selvfølgelig” Les del 2
|