Tirsdag var et barn
Som ingen ville forstå 

Hun syntes ikke det var morsomt,
lo bare i hemmelighet
Dere sa at hun ikke likte å smile. 

Tirsdag lengtet som ikke noe barn før henne
Hun ville gjerne ha en grav å gå til
Hun fikk et polaroidbilde
Å knuge i neven om natten 

Hodet hennes hang tungt
 på en spinkel hals
Som en overmoden frukt
 om høsten
Rett før stilken brekker
 og den faller mot bakken

Tirsdag vaglet sitt store hode tålmodig
Og tenkte at en dag
 ville høsten være over.

 Hun var aldri pen
Født på en dag
 med et lunefullt nummer
Når hun speilet ansiktet sitt
 i bakruten på fremmede biler
Visste hun det selv   

Dere trengte ikke hviske det bak ryggen hennes.   

Tirsdag lekte sine egne leker
Med de private monstrene under senga
Hun var mye mer eventyrer enn noen av dere
Dere sa hun var sjenert 

Slo dere det noen gang at dere tok feil? 

Tirsdag likte å sette seg på bussen
Og late som om hun rømte
Hun syntes arrene var riktig pene, 
der de løp i symmetriske linjer
 over håndflatene hennes. 

Dere trengte ikke spytte på henne 

Tirsdag ble aldri noen kvinne
Hun forble alltid et barn
Uansett hvor langt hun reiste
Var det fremdeles ingen som forsto. 

Tirsdag syntes egentlig det var ganske greit
Å være ensom
Dere trengte vel ikke å kalle henne
Sur og bleik og innesluttet
Hun hadde det helt fint
Det var dere som ødela 

Høsten løper aldri over i vinter
I ensomme barnehjerter.  

                         Marianne Håheim