Matematikk + tentamen = helvete på jord

Lungene tømmes nærmest for oksygen. Jeg kjenner at alt snører seg sammen et sted dypt nede i halsen. En langsom, pinefull kvelning. Trenger surstoffmaske øyeblikkelig. Brått kommer kvalmen stigende oppover. Den ekle smaken av spy forpester jekslene. Nervesentralen i hjernen sender ilbud til stemmebåndene. Der komponeres det et gedigent nødskrik som blir innskrumpet til et skuffende sukk når sørgeklagen presses gjennom mine smale, stramme ungpikelepper. 

Læreren deler ut oppgaveheftene. Nå er gode råd dyre. Skjelvende blar melkehvite fingre forsiktig gjennom arkene, sider fulle av uløselige reknestykker. 

Elevene rundt meg gjør seg kampklare. Blyanter kvesses skarpe, farlige som sverd. Mikroskopiske, gamle, gråaktige viskelær byttes ut med nye, hvite. 

Linjaler, passere, gradskiver, kalkulatorer, formelbøker og annet matematisk jævelskap havner i en dunge på pultenes harde hjørner, sammen med morkne, utrablede pennaler der tørrblekkspennene ligger ladede og planlegger stilt ondskapsfulle sammenbrudd når løsningene skal innføres på blanke, smårutete, omgjorte tremasser.

Rasende forbannet slenger jeg protestantisk fra meg arkene allerede kvart over ti. Skuespillet er over, den nakne sannhet et faktum; ”Regning og matematikk gjorde aldri Ingvild Tangen forsøk på å lære engang. Hun hadde gitt opp seg selv i de fagene for lenge siden. Hode for tall hadde hun ikke, det var sånn, og så slo hun seg til ro i den overbevisningen at her var hun altså umulig. Ingen var mer forundret enn henne selv, når det hendte at noen av reknestykkene hennes var riktige.” Digger Sigrid Undsets selvbiografiske ”Tolv år.” Råbra bok. Anbefales varmt. Bør absolutt leses. 

Takk Gud (hvis han virkelig finns) for at andre mennesker slet med matte før meg. 

Verden elsket jo (og hatet) den nobelprisvinnende dikterhøvdingen på Nørholm, Knut Hamsun, selv om han aldri hadde mestret rekning. Altså, hvem tør lenger påstå at man trenger matematikk for å bli noe stort? 

En ”fangevokter” tar oss med ut. Fortapte, naive stakkarer som håper på bra karakter (minst 5) får endelig gjøre sitt fornødende, eller nyte den friske, herlige luften. Jeg er en av mange elever som ofte går ”på do”. 

Anne Beate Kvalsvik

Om enhjørningen