 |
|
Speilbildet
Vekkerklokka ringte tidligere enn
vanlig denne spesielle morgenen. Yvonne nærmest
hoppet ut av senga, åpna døra til garderobeskapet og smøg lett inn i
den vakre selskapskjolen. Drapert i et av sine utallige
silkeskjerf, løp hun gjennom rommet med silkeskjerfet flagrende bak seg
som vingene på en eventyrfugl.
Danse, danse, danse foran speilet,
28år, 29år, 30år! Yvonne stoppa opp et øyeblikk. Øynene som møtte
henne i speilbildet, var Selvkritiske. Armene måtte lenger
bak, haken en tanke opp. Hun fikk armene lenger bak og løftet
haken.
”Sånn, nå måtte det bli pent!” Speilbildet smilte mot henne,
”du er søt i dag.” Sminka kom på, maskara og leppestift. ”Vær
forsiktig! Det må ikke virke unaturlig” Klokka nærma seg sju.
Hun måtte gå, han ventet sikkert.
”Å, nei!” Hjertet sank i brystet hennes. ”Hvorfor akkurat nå?”
Hun ristet febrilsk i dørklinka, men døra ville ikke åpne seg! Nøkkelen
var sporløst forsvunnet.
”Kjære Gud, hjelp meg! For jeg klarer ikke dette aleine…”
Den gråtende skapningen som lå på gulvet, var ikke lenger en moden og
selvsikker kvinne, men et hjelpeløst fattigbarn som frøs i kulden fra
det åpne vinduet. Tårene fløt foran speilet. 30 år,
smellfeit og bumsete.
”Du er stygg, stygg, stygg!” Stritt hår, stor nese, ingen
hake. Ingen nåde for egne øyne. Den eneste kavaleren hadde
hun mistet i kveld, mens den perfekte søsteren kunne velge og vrake.
Hvor var det blitt av kvinna som var så lett å ha med å gjøre? Den
normalt glade Yvonne var desperat av trøtthet. En sminkekrukke ble
sendt i speilet med et brak. Det var som hun selv knuste og falt sammen
i tusen biter.
Plutselig banka det på døra.
”Yvonne, er du der inne?”
”Ja, jeg er innelåst”, prøvde hun seg forsiktig.
Treverket i døra gikk opp av et enkelt slag, og hun var fri til å gå
ut av rommet med de vonde tankene, men en velkjent mannsperson stoppa
henne. Kroppsspråket var ømt og kjærlig.
En varm hånd tørket bort tårer fra våte kinn. Uværet gav seg
litt etter litt, desembersnøen lå som et hvitt teppe utenfor vinduet. To
mennesker var blitt til et.
Hele verden kunne høre de magiske
ordene hviskes: ”Vil du gifte deg med meg, Yvonne?”
”Selvfølgelig!”
Hun løftet forsiktig opp en liten bit av det knuste speilet, gjorde den
lille bevegelsen med høyre hånd mot venstre bryst. Det skjulte sporene
etter sykdom.
”Heldigvis har jeg aldri vært pen. Skjønnhet er bare til låns, og
for de vakre, det tyngste å miste når årene blir mange.”
Speilbildet fortalte en ny sannhet.
Hun
var 30 år, nygift og dus med seg sjøl.
Anne Beate Kvalsvik
|