Skudd i natten…

Det var en lett yr i luften. Den var rå, og vinden var iskald. Hun beveget seg nedover gaten med kjappe, redde skritt. Som om noen fulgte etter henne. Men gatene var tomme. Ingen var ute i slikt vær. Vinden virvlet opp visne blader, og slynget dem rundt i luften. Det knaset når hun tråkket på dem, og hun skvatt hver gang føttene hennes traff et nytt blad. Hun stakk hånden i lommen. Det kalde metallet ga henne et gys. Hun trakk den tynne hånden opp igjen, og et forsiktig smil gled over leppene. Men det forsvant like fort. Hun tenkte på ham. På hva han hadde gjort. Det hadde vært en annen hele tiden. Først hadde hun vert lykkelig uvitende. Han hadde aldri vist noen tegn. Men så hadde hun blitt mistenkelig. Han begynte å komme for sent til avtaler, og avlyst av og til middagen på grunn av ”mye arbeid på kontoret”. Og hun hadde sagt ”jada” og ”så klart”, men inni henne hadde mistanken vokst og vokst. Hun visste at det var noe, men nektet å innse det. Når han var sammen med henne var jo alt bra. Han passet alltid på å fortelle henne hvor høyt han elsket henne. Ikke bare en, men flere ganger om dagen. Og alltid ekstra mye viss han hadde måttet avlyse en avtale kvelden før. Men hver gang hun begynte snakke om barn og ekteskap, ble han plutselig fjern. Hun var og ble mistenkelig. Og etter hvert som tiden gikk ble hun mer og mer paranoid. Til slutt tok hun mot til seg og ringte kontoret han for å konfrontere ham med mistanken. En kvinne tok telefonen, og da forstod hun med en gang at det var henne. Kvinnelig intuisjon. Dette var kvinnen han hadde vært hos alle de kveldene han hadde meldt avbud. Hun la på, uten å si noe. Så sluttet hun å ta telefonen. Hun låste seg nærmest inne i leiligheten. Til slutt gav han opp. Han sluttet i alle fall å ringe. Da begynte hun å planlegge hevn. 

Nå var hun altså på vei for å avslutte planen sin. Kvelden passet godt til en hevnkveld. Det var en slik kveld som alltid var mordkveldene i kriminalbøker. Det var til og med fullmåne. Hendene skalv, ennå hun hadde dem langt oppe i kåpeermene. Hanskene hadde hun glemt hjemme. I grunn sabla dumt gjort. Viss hun måtte kvitte seg med pistolen ville fingeravtrykkene være overalt på den. Hun hadde heldigvis et lommetørkle, det fikk funke. Hun fant det frem og viklet det rund pistolen. Hele tiden med hånden i lommen, og et voktende blikk utover de tomme gatene. Som om hun hele tiden ventet at noen skulle dukke opp fra ingensteds og avsløre hennes grusomme plan. Men det var ikke en sjel ute denne kvelden. Bare hun. En katt løp plutselig foran henne, og hun skvatt. Katten mjauet og løp over gaten. Den var svart. Da den snudde seg på den andre siden av gaten var de lysende grønne øynene alt hun så. Det var skremmende. Så freste den. Hun hørte den, selv om den var et stykke unne. Det sies at dyr kan sanse hva slags menneske du er. Katten hadde avslørt henne. Hun grøsset mens hun så det smidige dyret forsvinne inn i et smug å bli borte. Den ville i alle fall ikke avsløre henne. 

Hun så huset han nå, fjernt. I en liten del av hjernen begynte hun å ombestemme seg, men hun klarte atter en gang å overbevise seg selv. Hun hadde måttet gjøre det mange ganger i løpet av den siste uken. Hun hadde nesten måtte presset seg selv inn i våpenbutikken. Og da mannen bak disken minnet henne på at en pistol kunne drepe noen, og at hun måtte være forsiktig, hadde hun bare betalt å gått uten å si noe. Det virket som om alle så rart på henne etter det. Hun holdt på å bli gal. Men hun måtte fullføre planen sin.

Nå stod hun foran huset. Det var lys i stuevinduet. Han jobbet sikkert med et eller annet. Hun ble stående i enden av trappen en lang stund. ”Skal, skal ikke?…. Skal.” Hun gikk sakte opp trappen, og ringte på døren med en skjelvende finger. Hun kunne høre skrittene hans i gangen. Han hadde en slepende gange. Umulig å ta feil av. Sakte tok hun pistolen ut av lommen. Hun tulle lommetørkleet bedre rundt pistolen. I det han åpnet døren, fyrte hun av et skudd. Han utstøtte en skrik før han falt bakover og inn i gangen. Blodet rant. Hun hadde truffet direkte i hjertet. Hun så på ham der han lå. Han var død. Hun kjente kvalmen stige opp i henne. Så løp hun. Hun løp flere kvartaler, uten å se seg tilbake. Hørte sirenene bak seg, og løp mer og mer. Til slutt stoppet hun å hev etter pusten. Hun var langt unna, men kunne fremdeles høre de ulende sirenene. Politifolk som ropte, hylende naboer, sirenene. Hun prøvde å holde for ørene, men lyden satt fast i hodet hennes. Hun fjernet hendene, og puttet den ene ned i lommen og tok opp pistolen. Sakte løftet hun det kalde metallet igjen og satte den mot tinningen. Hånden skalv. Så fyrte hun av…..