 |
|
En sommer i Egypt
Jeg heter Marta. Og i sommer dro jeg og onkel Geir til
Egypt. Jeg hadde gledet meg i flere måneder til å dra. Natten før vi
dro fikk jeg nesten ikke sove, jeg tenkte bare på hva som kunne skje i
Egypt. Kanskje jeg fikk se en ekte mumie? Kanskje jeg fikk gå inn i en
pyramide? Eller kanskje jeg ble prinsesse av Egypt?
Til slutt sovnet jeg, og jeg drømte at jeg og onkel vekket opp en
virkelig mumie. Marta, du må skynde deg, onkel venter! Jeg løp ned
trappa mens jeg dro med meg kofferter og sekker. Jeg og onkel Geir kjørte
til flyplassen, og tok flyet til Kairo. Det var mye å se på i Kairo. I
bodene var det alt fra godteri til små modeller av pyramider. Etter å
ha handlet litt, sjekket jeg og onkel inn på ett av de fineste
hotellene i Egypt. Onkel Geir lovet å ta meg med til Giza, og der
skulle jeg få se Khepospyramiden og de andre pyramidene. Jeg fikk ikke
sove den natta heller. Jeg lå meg en skrekkblandet fryd i magen over
det som skulle skje i neste dag.
Neste morgen våknet jeg av at onkel Geir brølte til meg fra stuen at
jeg måtte stå opp. Jeg kledde på meg og heiv i meg et par brødskiver.
Nå skulle jeg endelig få se ekte pyramider! Det var forferdelig varmt
ute, og jeg angret på at jeg hadde tatt med meg genser. Vi tok båt fra
Kairo havn og ut til Giza. Pyramidene var mye større enn jeg trodde, og
tenk at nå skulle jeg inn i en av dem! Mens jeg stod å så på
pyramidene, og onkel Geir snakket med noen han kjente, la noen ei iskald
hånd på skuldra mi. Jeg snudde meg, og så rett inn i øynene til en
tannløs mann. Han så på meg, pekte på pyramiden og sa noe på
egyptisk som jeg ikke skjønte. Jeg fikk en ekkel følelse av at det var
en advarsel.
Det var kaldt inne i pyramiden, så jeg fikk endelig bruk for genseren.
Det var mange tegninger og utskjæringer å se på, men jeg greide ikke
å få den tannløse mannen ut av hodet. Han virket så redd. Så
advarende. Jeg gikk i mine egne tanker ei stund, og plutselig oppdaget
jeg at onkel Geir var borte. Jeg fikk panikk. Jeg var alene midt inne i
en pyramide, onkelen min var borte, og jeg husket ikke veien tilbake.
Jeg turde ikke å gå videre, for jeg kunne utløse en slags antikk
felle. Eller en falldør. Men jeg kunne jo ikke stå der heller, for enn
om det kom en mumie? Plutselig hørte jeg et høyt rop og så en latter.
En ond latter. Uten at jeg var klar over det løp jeg så fort jeg
kunne.
Plutselig stoppet jeg. Kroppen til onkel Geir lå foran meg. Og nå var
han død. Noen eller noe hadde drept han. Det var han med den onde
latteren som hadde drept han. Og noe sa meg at nå var han ute etter
meg. Jeg måtte komme meg ut. Men hvordan? Jeg hadde gått meg bort.
Fanget inne i Khepospyramiden for alltid. Jeg kan ikke gi opp nå,
tenkte jeg. Det bare må finnes en utvei. Jeg listet meg bortover
gangene, i håp om å finne en utvei. Plutselig hørte jeg tunge skritt.
Jeg ble livredd, og snudde meg. Det var onkel Geir! Men hvordan kunne
det være mulig? Jeg hadde vært hundre prosent sikker på at han var død.
Og nå sto han der å så på meg med iskalde øyne. Øyne så kalde som
døden. Kom til meg Marta, hvisket han. Kom til meg. Plutselig skjønte
jeg at det ikke kunne være onkel Geir. Han som sto foran meg hadde på
en eller annen måte greid å ta over kroppen til onkel Geir. Og nå
ville han drepe meg. Jeg løp fortere enn jeg noen gang hadde løpt.
Og så falt jeg. Nedover og nedover. Og landet hardt på magen. Jeg
reiste meg opp og så meg rundt. Jeg hadde falt ned i et klargjøringsrom.
Det var der de lagde mumiene før. Og nå hadde mumiene våknet, og de
kom mot meg. Jeg begynte å løpe igjen, og kom til ei dør. Jeg reiv
opp døra, og kom ut igjen! Jeg lukket døra bak meg, da jeg plutselig
merket at jeg hadde reist tilbake i tid. Slaver bar vann til faraoene,
og digre pyramider ble bygd. Jeg kunne ikke gå inn i pyramiden igjen,
for da ble jeg drept av mumiene. Hva skulle jeg gjøre? En ung, kjekk
mann kom gående mot meg. Han var en farao. Han spurte meg om jeg ville
bli prinsessen hans. Jeg skjønte hva han sa! Jeg sa ja, og da gikk det
opp for meg at jeg også snakket egyptisk! Og nå er jeg prinsesse i
Egypt!
Merete Søberg |