 |
|
Utdrag
fra Ada Gjesdals dagbok (bidraget er forkortet litt)
Fredag 25.02.00
Kjære Herr Rudolf Hess!
Jeg er ”utro” mot Jørgen igjen, med en av Dimmu Borgirs
bandmedlemmer. Mustis har svart hår, og det er langt, slik ekte
mannfolkhår bør være. Han er ganske bra på synthesizers. Jeg så
ham på tv i dag tidlig. Hjertet gjorde et hopp, så dette er nok det
store! Frøken Benkow har fått tatt stingene. Hun beit legen
i fingeren, men jeg tipper han er vant til det. (schizofrene pasienter,
mener jeg. Frøken Benkow er selvfølgelig det.) Nå har mamma
oppdaga brevet fra rektor. Da løy jeg. Jeg sa at bikkja hadde
velta sykkelen til frøken Benkow, slik at hun falt og rispa opp kinnet. Mamma
sa at når bikkja kom tilbake, skulle hun flå den. Jeg håper det var
en spøk. Da jeg kom hjem fra skolen, dumpa jeg nedpå sofaen og
leste litt i ”Mein Kampf”, men den var nokså gammeldags og gørr
kjedelig, med utgåtte raseteorier. Adolf Hitler burde skrevet litt
mer moderne saker da han debuterte som ”forfatter.” Salgsstatistikken
til boka hans hadde nok muligens endret seg merkbart da. Jeg skal på
houseparty i kveld, sammen med Hedvig og dem. Frank har lovet oss
å ta med seg drikke. Tørsten brenner i halsen allerede. Uff,
hvor jeg har rota det til med Jørgen! Håper han ikke er sur, for jeg må
virkelig ha et ligg. Jeg
har ikke satt et skudd på to dager nå. Fortsetter det sånn blir jeg
avvent.
Lørdag 26.02.00
Godkveld, Herr Rudolf Hess.
Jeg skal aldri bli som mamma! Da er nok kloster den eneste løsningen… Det
gikk over all forventning på festen i går, men jeg havna i slåsskamp
med en av de ”store” gutta. Derfor er fossilet sur. Jeg kom hjem med
blåøye, og stinka sprit og hasj på mils avstand. Hvorfor takler
ikke mødre at døtrene deres har sosiale liv, mens de sjøl sitter inne
og råtner opp i billig parfyme?
Birger Nygård kom innom og tilbød seg å kjøre mamma ut
for å handle. Jeg gikk av hos Hedvig. Vi hadde det utrolig gøy,
helt til mamma bestemte seg for å hente meg. Hun bar på store
handleposer. Ressurssløsing, tenkte jeg. Søndag 27.02.00
Elskverdige Herr Rudolf Hess, hjelp meg! Krise! Jeg ramponerte
rommet mitt for å finne sparegrisen. Gjett hva! Den var tom! Ikke
så mye som en bitteliten, kopperfarga femtiøring engang! Uten cash er
møtet med den fyren i byen bortkasta. Blakk er lik null drugs. Når
vaska jeg huset sist? Forrige lørdag. Helvete!
Jeg må ha penger, tusen er minimum. Hva er billigst?
Jeg husker da kanskje noe…
Marihuana er pyton, hasj, ja absolutt! Amfetamin…halla! Ærlig talt! Kokain?
Neeei, det er så pirkete å rense nesa for gugg.
Ecstasy er for dagligdags. LSD, crack eller speed er jo
også ok, men heroin er den store ønskedrømmen.
Faen ta mamma da! Hun rappet kredittkortet mitt!
”Du er ikke voksen nok til å ta ansvar for økonomien din. Kontoen er
jo nesten tømt!
Mandag 28.02.00
Jeg vil bare dø, Herr Rudolf Hess. Evige smerte! Noen ganger er
motgangen så stor at det er til å le seg i hjel av. Men det lar
seg dessverre ikke gjennomføre i dag, eller i morgen, eller i
overmorgen, eller noensinne. Det er nemlig ikke morsomt. Jeg er
halvannen uke forsinka i syklusen, blakk før lønninga fra mammas
tynnslitte lommebok, og fan ta det helvetes speilet som forteller meg
hvordan jeg ser ut om tjue år! Alt
dette på grunn av narkoabstinens…ikke et eneste skudd på fire dager.
Stakkars, stakkars meg!
Tirsdag 29.02.00
Jeg blir kanskje forlovet, Herr Rudolf Hess. Yess!
Du er hos meg alltid, i hjerte og sinn. Jeg ønsker at du kunne være
min. Jeg vil du skal vite at det fins noen her, som elsker det
vakre du er. Det gjør meg gla’, at du vet jeg fins. Min
eneste, elskede prins. Å,
gosj! Jeg er hjelpeløst forelska. Måtte han falle for mitt nydelige
dikt.
Søndag 05.03.00
Du må få et nytt navn, Herr Rudolf Hess. Dette er så likt søndager.
Regn, regn, regn og atter regn, hele dagen. Jeg kan ikke sees i
sydvest og gyselige støvler; mamma må nok hente meg. Hun blir
sikkert pizzed off, for jeg har en ulmende mistanke om at Birger Nygård,
den irriterende, småkåte bondetampen, lå over hos oss i natt. Når
hennes hjernesystem svikter i alkoholrusens jerngrep, er hun verre
enn meg…
Da kan ingenting spares. Bakrusen er et kapittel for seg sjøl, men jeg
gidder ikke å kaste bort mine dyrebare dagboksider på gamlas tabber i
fylla. Gudskjelov vet hun ikke hvor jeg er, så jeg kan bli ut
dagen. Marcus er ikke bare pen, men faktisk ganske snill også. Han
har nok lært folkeskikk av sitt opphav; de tok smilende imot meg,
rakker’n, med åpne armer. Ingen fordommer der i gården, nei! Slik
som hos Jørgens urgamle fossiler; absolutt alt jeg gjorde, var synd, i
deres trangsynte, intolerante tankegang. Høh, forbannede bedehusfolk. Heretter
skal jeg leve sunnere, i hvert fall gjøre et forsøk; mindre
alkoholinntak på fester, kaste nazitingene mine, omdøpe deg, røykestopp,
og aldri mer prostitusjon for å få penger til å kjøpe dop. I to
år var jeg på villspor, men Marcus har lovet å
skaffe meg plass på en avvenningsklinikk. Kjærlighet får jorden
til å gå rundt; det og klisjeer. Mamma sier hun kan lese hva jeg
tenker som en åpen bok.
Anne Beate Kvalsvik |