 |
|
Annerledes
Jeg sitter her i en solstol på verandaen og kikker ut i hagen.
Der, på det myke, nyklipte gresset kryper tulla mi, Selma. Plutselig står
hun oppreist og tar ett byks mot meg.
Pappaen er så stolt. Datteren har tatt ett av sine første skritt på
egenhånd.
Selma reiser seg ustø opp igjen og gauler noe som kan tolkes som ”Se
pappa!”
Hun småløper sammen med den firbente kjæledeggen, Frøya.
Solstrålen vår legger seg flatt ned på ryggen og pludrer fornøyd.
Barnelegen, Andreas
Svarstad, fikk rett likevel. Hun er et lykkelig barn.
Jeg kan aldri glemme øyeblikket da Selma lå i armene mine første
gangen.
Dette vidunderet med kullsvart hår og litt skeive øyner, som jeg hadde
venta på helt til jeg var trettifire år.
Min glede var grenseløs.
Da vi kom hjem fra sjukehuset, føltes alt rosenrødt.
Venner, naboer, familie, slekt og bekjente måtte opp på
barnerommet for å se den enestående, nye babyen. Ektemannen min, Ivan,
var like gla’ over familiens tilvekst som jeg, og over å ha medvirka
til at mitt største ønske ble oppfylt; å bli mor.
Selma utvikla seg normalt i mine øyne, men helsesøstera mente tidlig
at noe var galt. Da det nærma seg barnedåp og stort selskap kom
sjokket. Midt i alt oppstyret fikk vi innkallelse av barnelegen. I
noen uker hadde han og helsesøstera visst at noe ikke var som det
skulle med datteren vår. Doktor Svarstad snakka først med mannen min.
Etter ei stund kom Ivan ut til meg.
”Elskling, jeg må fortelle deg noe. Barnet vårt er ikke som andres.
Hun er annerledes.”
Jeg måpte. Mitt barn? Ikke normal? Hvordan kunne han komme med slikt vrøvl?
Jeg stirra febrilsk på Selma, og så de skeive øyna.
”Ivan, har vi fått en idiot?”
”Nei, Marit. Hun er det skjønneste lille menneske.”
I et glimt husket jeg gjengen med lekende barn, jeg sjøl blant dem, og
så jenta ingen ville leike med, idioten, som alltid ble utstøtt
og sto der mutters aleine med tårer rennende nedover kinnene.
Mitt barn? Åndssvak? Jeg
hulka lydløst over barnevogna.
Med skjelvende hånd strøk og strøk jeg over hodet på puta.
”Hvis du er en slik en, så er du den fineste idiot i hele verden.”
Slik fikk vi vite at Selma har Downs Syndrom. Selvfølgelig er noen
dager tyngre enn andre, men nå jeg ville aldri bytta henne ut med et
friskt barn! Toåringen
vår gjør fremskritt som alle andre, hun bruker bare litt lenger tid.
Anne
Beate Kvalsvik |